Visste du at det tok 73 år fra idé til ferdigstilling av den store engelskspråklige ordboken, Oxford English Dictionary? Eller visste du at arbeidet med Svenska Akademiens ordbok (SAOB) ble startet i 1785 og har med noen avbrekk pågått siden? Å lage ordbøker er det mest krevende i språkvitenskapelig arbeid. Det er lett å tenke at det jo bare er å liste opp ord/tegn, så har man en ordbok. Men så enkelt er det ikke.
For det første må man vite hva ordet eller tegnet egentlig betyr. Og det er vanskeligere enn det kanskje høres ut, fordi mange ord eller tegn har forskjellige betydninger avhengig av konteksten. Bare tenk på ord som ”fallskjerm”. I enkelte sammenheng betegner ordet en gjenstand som man bruker når man hopper ut av et fly, i andre sammenheng mener man en pengesum noen får når den forlater sin jobbstilling. Språk er fulle av ord med flere betydninger. Når man lager en ordbok er det derfor viktig at man lister opp de forskjellige betydningene for hvert ord slik at brukerne vet hva ordet kan bety i forskjellige sammenheng.
Utover dette vil brukerne av en ordbok gjerne vite hvordan ordet eller tegnet brukes korrekt i en setning. Det er jo greit å vite at det heter ”et hus” og ”huset” og ikke ”en hus” og ”husen”. Også NTS-tegn har visse mønstrer. Noen tegn kan man for eksempel endre ved å gjenta deres bevegelser flere ganger – dette gir informasjon om handlingen utføres én eller flere ganger, noen ganger eller til stadighet. Tegnet GI er et slikt tegn. Jeg kan vise om jeg gir noe én gang eller gjentatte ved å endre tegnets bevegelse. Slik informasjon er nyttig å ha i en tegnordbok. Men å gjøre dette for hvert tegn i en tegnordbok forutsetter mye viten om tegn og tegnspråk! Noen ord hører også hjemme i én sjanger, men skal ikke brukes i andre sjangre. Det er viktig å vite om et tegn tilhører en bestemt sjanger slik at man ikke f.eks. bruker et omgangsspråklig tegn i en formell sammenheng. For eksempel har tegnene OVER.HODE, FORSTÅ.IKKE, OPPFATTE.IKKE, MISTE.TRÅD som en felles betydning at kommunikasjonen ikke helt fungerer, men de brukes i litt forskjellige situasjoner.
Alt dette er utfordringer som ordbøker for talespråk og tegnordbøker deler. Dessuten byr tegnordbøker på noen ekstra utfordringer:
- Det finnes ikke skriftlige kilder for NTS og dermed er det vanskeligere å finne god dokumentasjon på hvordan enkelttegn brukes
- Per dags dato vet vi lite om dialekter og tegnvariasjon
- Tegnene kan ikke like lett presenteres skriftlig som norske ord; dermed må man dokumentere tegnene med bilder/video, noe som krever ekstra ressurser
Ikke minst må man bestemme i hvilken retning tegnordboken skal fungere – fra norsk til NTS eller fra NTS til norsk? Det er nemlig slik at informasjonen i det første alternativet er tilrettelagt for de som vil lære om tegnspråk, mens informasjonen i den siste er tilrettelagt for de som vil lære om norsk. Imidlertid er det ikke så enkelt å lage en tegnordbok som går fra tegnspråk til norsk, fordi det ikke finnes en opplagt måte å organisere tegnene på slik som et alfabet. Hvis du skal finne et tegn i tegnordboken uten å bruke det norske ordet, hvordan skal du finne tegnet? Noen tegnordbøker er organisert etter håndformer eller stedet tegnet utføres, men det finnes ingen standardmåte.
Så neste gang du lurer på hvorfor vi ikke allerede har en stor og helt ferdig tegnordbok for NTS, kan du tenke på alle disse utfordringene og gjøre som meg: trekke av hatten for innsatsen som gjøres, samtidig som vi bare kan håpe på at også finansieringskilden skjønner hvor krevende ordboksarbeid er!