... kan til tider være en utfordring, men kjenner du en tegnspråklig som har gjort det før, vil du få verdens beste forklaring. Norsk tegnspråk har – i likhet med andre tegnspråk – en spesiell måte å lage språklige uttrykk på: ikonisitet. Ved hjelp av ikonisitet overfører vi ikke bare mening til andre, vi gjør synlig hvordan noe gjøres eller hvordan noe ser ut.
Ikonisitet er noe som skjer hovedsaklig i hodene våre. Beveger du for eksempler din pekefinger i tegnrommet for å vise hvordan en person går, så er fingeren din fremdeles en finger og ikke en person. Det er kun i hodene våre vi tolker fingeren dit hen at den skal forestille en person. Denne prosessen i hjernen er ganske komplisert, selv om den faller lett og naturlig for tegnspråkbrukere. En forenklet forklaring for hva som foregår i hodene våre slik at fingeren kan ”bli en person” er at vi har to forestillinger i hodet samtidig. Den ene forestillingen er det vi ser i samtalen, altså tegnspråkbrukerens kropp, rommet rundt osv. Den andre forestillingen er det vi snakker om. Vi mennesker har evnen å kunne se likheter i ting som egentlig ikke er særlig like. En oppover visende pekefinger for eksempel ligner ikke noe særlig på en person, likevel kan vi se noen likheter: En stående person har en avlang form som er oppreist, slik som pekefingeren, men selvsagt mye større.
Når vi mennesker bruker denne evnen til å se likheter i ulike ting kan vi lage ikoniske fremstillinger i språk. Dette gjør vi gjennom å overlappe de to forestillingene i hodet vårt: bildet av pekefingeren som vi ser og bildet av personen vi snakker om. Dermed ser vi mer i pekefingeren enn bare pekefingeren: gjennom å overlappe de to bildene i hodet vårt ser vi samtidig en person som går. Denne prosessen er hørende ikke vant til, de må først lære seg å se noe som egentlig ikke er der, gjennom bruk av forestillinger.
Når vi bruker NTS har vi har tre forskjellige muligheter for å lage slike overlappinger:
- Vi kan overlappe forestillingen av noe i tegnrommet med en forestilling av noe som er av samme type. For eksempel kan mitt hode stå for en annen persons hode. Da er likhetene ganske store.
- Vi kan overlappe forestillingen av noe i tegnrommet med en forestilling av noe helt annet. Slik som pekefingeren som kan stå for en person. Da er likhetene ikke så store.
- Vi kan overlappe forestillingen av en struktur som hendene våre ”tegner” i luften med noe vi vil snakke om. Da er kroppen ikke del av bildet vi lager, men er det som lager bildet, slik som en penn tegner et bilde uten å være del av bildet.
Alle 3 overlappingstypene brukes hele tiden i tegnspråk og skaper ikonisitet. De kombineres på forskjellige måter og brukes ofte samtidig. Og de gir oss muligheten til å vise på NTS hvordan en Ikeahylle skrues sammen.