Ordstilling, dvs. rekkefølgen av ord i en setning, er i mange talespråk avgjørende for å forstå hvem som gjør noe mot hvem. Ta for eksempel den norske setningen ”Katten jager hunden”, der katten er den aktive og hunden er den som blir jaget. Snur jeg på ordrekkefølgen forandres også meningen: ”Hunden jager katten”. På norsk er derfor ordstillingen ganske så fast og følger stort sett ett hovedmønster: Subjekt Verb Objekt. Subjekt i en aktiv norsk setning står for den aktive deltakeren som er i fokus av handlingen, mens objekt står for den passive deltakeren i setningen: ”Katten (aktiv) jager (Verb) hunden (passiv)”. Vil jeg sette den passive deltakeren (hunden) i fokus må jeg lage en passiv setning: ”Hunden blir jaget av katten”. Da blir ”hunden” subjekt. Dette betyr at subjekt er den aktive deltakeren i en aktiv setning og den passive deltakeren i en passiv setning, mens ordstillingen vanligvis er: Subjekt Verb Objekt i begge setningstyper.
På NTS er saken litt annerledes. Selv om vi finner ordstillingen aktiv deltager-Verb-passiv deltaker i setninger som ”JEG KJØP LEILIGHET” så er dette ikke den eneste hovedrekkefølgen tegn kan stå i og langt ifra den som er mest hyppig brukt. NTS har ikke bare to hovedsetningstyper som norsk (aktiv og passiv), men en hel rekke forskjellige typer setninger. Grunnen til dette er at NTS har forskjellige setningstyper for forskjellige typer handlinger som da også krever forskjellige verbtyper. Dette har ikke norsk.
Ta for eksempel den norske setningen: ”Nøkkelen åpner døren”. Den ser på norsk helt lik ut setningen ”Hunden jager katten” selv om en nøkkel ikke kan være aktiv selv. Det må jo alltid være noen som bruker nøkkelen for å åpne døren. Mens norsk bruker samme setningstype for begge handlinger, tar norsk tegnspråk høyde for dette. På NTS har vi forskjellige setningstyper alt ettersom vi skal uttrykke om noen gjør noe mot en annen, om noen bruker ting i handlinger, om noe beveger seg i rommet eller om noe overføres fra et menneske eller sted til et annet. Disse setningstypene har hver sin egen ordstilling. Derfor er det viktig å vite hva slags type handling man vil beskrive og dermed hvilken setningstype man skal bruke i norsk tegnspråk. Det vil bestemme hvordan ordstillingen bør være. I tillegg kan vi også forandre på ordstillingen ved å sette forskjellige ting i fokus, såkalt ”topikalisering”. Dermed er det ikke mulig å si at NTS har én bestemt ordstilling, men flere. I et senere nummer av Døves tidskrift forklarer jeg litt nærmere setningstypene og deres ordstillinger. For nå kan vi fastslå: i norsk tegnspråk jager katten hunden i en annen type setning enn nøkkelen åpner døren.